Informasjon

Karin Opheim

  • 04.06.1941 - 04.08.2020

Til minne om vår alles kjære Karin

Så høyt elsket, så uendelig dypt savnet❤️?? Minnetalen for Mor ❤️? Kjære Karin/Mor Historien som ble hennes liv starter omtrent «In medias res», med at hun møtte sitt livs kjærlighet Arne. Alt, i både hennes og Arne sitt liv, før dette møtet, blekner i lyset fra den brennende kjærligheten mellom de to. Før denne kjærligheten var intet-,fra denne kjærligheten ble alt til. Hun ønsket seg en barneflokk, men det ble et par, som fikk dele livet med henne og far. Karin og Arne møttes på dans i Idrettslaget Frisinn en sommerdag i 1957. Siden den den dagen har det alltid vært de to. De var sammen både tidlig og sent, og kunne ikke få nok av hverandre. En kveld da han atter en gang ville treffe henne, ble det så sent at familien Bringeland hadde lagt seg for kvelden. Arne ville inn til sin kjære og fant et kjellervindu som sto på gløtt.. Han klatret inn, smøg seg over kjellergulvet, opp trappene og inn på rommet hennes. Der ble det varm mottagelse med kyss og klem.. men vent nå litt. «Koss kom du deg inn Arne?» Arne svarte som sant var, at han hadde krøpet inn gjennom kjellervinduet. «Å nei! Sa Karin. Han pappa har nettopp malt kjellergolvet!!» Da de så etter viste det seg å være «labbemerker» over gulvet, opp trappa og like inn på pikerommet. Han Arne visste råd, håndverker som han var. Han fant frem fille med Whitesprite, tørket bort merkene, fant maling og malte over gulvet, før han stille smøg seg ut i natten.. Turtelduene forlovet seg, og en maidag i 1960, ble de Hr og Fru.Opheim. Kvelden før bryllupet skulle stå, i Kampen småkirke, hadde Karin hengt opp noen klær til tørk på snora ute i hagen. Hun hadde satt opp håret i den tidens krølltang, papiljotter, for å være fin til dagen etter. Så begynner det plutselig å regne. Karin løper ut i bare nattøyet med papiljotter og det hele, for å redde klærne. Der treffer hun en tyv som er i ferd med å stjele klærne. Karin, som vi kjenner som en bestemt dame når det er noe som skal forsvares, stormer frem og skremmer tyven på flukt! Klærne kaster han fra seg i befippelsen, og klærne og dagen var reddet! Lykken sto i taket høsten derpå, da kjærlighetsbarnet Anne- Karin ble født. Det første i en flokk tenkte Mor, men det skulle gå ni år før hun igjen fikk bære et levende barn helt frem til fødsel. Laila Kristin kom høsten 1969. Kjærlig, varm, vakker, omsorgsfull, gavmild og snill, er ord som beskriver Karin. Snill mot mennesker og dyr. En tidlig episode som er med på å vise dette er da hun, like etter krigen, fikk en pære å spise. Sjelden kost på den tiden. Hun satt sammen med bestefar BenjAmin og fikk hjelp til å skjære av skrellet . Hun velger å gi pæra til bestefar som spør «Vil du ikje spis an sjøl då Karin?» og Karin svarer: «Nei, eg lige best skalet eg bestefar» Etter at Karin og Arne ble Hr og Fru, flyttet de til en leilighet i KLokkargården, hos familien Brattelid. Der ble det mang en «Drøs» og en «Drøbe kaffi» med fru Brattelid. På Klokkargården var det geiter /«Bille-biller» og katt. Karin har som kjent alltid vært glad i dyr, og de i henne. Her er en episode fra Klokkargården: Karin sitter på duo-utedoen. Hun på den ene siden og åpent hull ned på den andre. Katten får øye på henne og vil ha kos. Den hopper opp og rett ned i det åpne hullet!! Mor spretter opp og strekker armen ned i hullet og «etterladenskabene» og trekker opp den forskrekkede katten. Sistnevnte har nå skiftet farge til skittbrun... Karin tar affære og katten blir behørig spylt og tørket. Vet ikke om de så så mye til den katten ved doen etter det.. En tid bodde de også i Kolonihagen, men fire år etter bryllupet, kunne Karin, Arne og Anne-Karin, flytte inn i huset Arne bygget til dem på Madlatuå, i Rustå 2. Der har alle vi som er glad i henne og far,møtt åpen dør, og åpne armer. I Rustå har paret bodd sammen siden.- uten om den siste tiden, siden mars i år, da Karin trengte mer hjelp enn det en familie kunne gi henne. Som Arne sa i verset sitt, så gikk Karin hjemme og stelte godt for mann og barn. Helt til den dagen da Anne-Karin som 16 åring kom hjem og fortalte at på jobben hennes på Adam & Eva, trengte de en dame til å selge moteklær. Før dette kan man vel ikke kalle henne så up-to-date i stilen, en typisk husmor av tiden kan hende. Vakker ja, men absolutt ingen moteløve. Det var før.. fra den dagen hun begynte som butikkansatt ble hun Dame med stor D! Hun blomstret i jobben og kollegaer og kunder ble både fornøyde og betatt. Mange kunder spurte etter Karin når de skulle handle, og valgte å vente til hun var på jobb. Hun ble sett på som både faglig dyktig og ærlig. Senere ble det jobb både på «Miss Zucci» og «Pipp Stormote» Selv nå, nærmere 30 år etter at hun sluttet hos Adam & Eva, har Anne-Karin truffet tidligere kunder langt inne i Årdal i Ryfylket, som stadig spør hvordan det er med henne. Karin var så lett å bli glad i, og hadde stor plass i hjertet for andre. Få var de som møtte henne uten å huske denne vakre, varme og rause Dama. De to døtrene måtte tåle å bli kalt «De med hu fina morå». Karin møtte mange beundrende blikk på sin vei, men det gikk henne aldri til hodet. Hun skjønte aldri hvor vakker hun var, selv om det ikke gikk EN dag uten at Arne fortalte henne at hun var den beste og vakreste i verden. Hendelse: Det hadde seg slik at på 70-tallet, så var det for mange om å gjøre, å bli brunest mulig. Damene satt i store sølvpapirbelagte solskjermer/vegger og grillet seg i både jordnøttolje og Nivea. På privaten, i skjul på terrassen, fikk gjerne de mer private deler av kroppen seg et solbad i ny og ne. En dag da Karin lå for seg selv i skjul, trodde hun, hendte det noe hun ikke fikk vite om før maaange år etterpå. En ung herre i nabolaget var oppe på taket for å ordne noe. Der hadde han nok litt bedre utsikt enn han hadde godt av stakkars, og det endte med at han falt ned fra taket og brakk armen, da den stakkars skuelystne herremann prøvde å komme i litt bedre posisjon, men glemte at han sto på taket..! På fritiden har Karin og Arne alltid vært sammen. Alt de så så de sammen, alt de gjorde, gjorde de sammen. De likte å være med på festligheter, danse, gå turer og å reise. Alene de to, eller sammen med gode venner og familie. Mange opplevelser ble delt med Anna og Henry, og Liv og Per. Av de reisene de hadde sammen som par, minnes best og oftest turene til Karibien, med Barbados og Trinnidad- Tobago. Album med flotte bilder fra disse turene var fremme til skue både titt og ofte for å minnes.., minnes den gode tiden. I de senere årene ble feriene tilbragt for det meste i oasen av en «Spansk hage» som Arne murte opp og laget til de to. Der hadde de hverandre, de trengte ikke mer. Likevel var alle velkomne der, både mennesker og fugler. Gavmild har hun alltid vært i alle sine dager, ingen forlot Rustå uten fulle og mette mager. Dyrene hun møtte på sin vei, fikk alltid ros og kos. Komplimenter og godord satt løst hos Karin. Familien og barna, små og store, har likevel alltid vært i sentrum av hennes liv. Dem har hun satt foran ALT. Selv når demensen kom snikende, husken sviktet, og dagene ble tyngre, var det barneansikt og barnelatter som hentet frem det gode smilet hos Karin. Hun var så glad og stolt da hun ble mormor til Anne-Karin og Helges Barn; Henrik og Elise. Og senere Laila og Gjermunds barn; Fredrik, Benjamin og Mathias. For dem er hun den beste Mormoren i verden! Om hun ikke var på besøk, var hun på telefonen og spurte om alle var friske og raske, og hadde spist og sovet godt. Ja Karin/Mor elsket virkelig oss barna, og vi henne. Gleden ble ikke mindre da hun også fikk oppleve å bli oldemor til Henrik og Lises Natalie og Olivia, og Elise og Eiriks Oliver. Deres besøk på Madla var alltid dagens høydepunkt. Siden mars i år har vi fått hjelp av noen engler på Blidensol sykehjem til å ta vare på Mor. Sanas og Kine har tatt henne inn i hjertene sine, og hun dem i sitt. Og heldigvis for det, når Corona kom, og alt stengte ned.. Måtte alle møte slike mennesker når livet røyner på. Vi er dypt takknemlig for den jobben de gjør for og med våre kjære. Noe av det siste Mor sa, til en av englene på Blidensol var «Mannen min, han Arne, e mitt livs kjærlighet».. 64 år fikk de sammen, I mai feiret vi deres 60 års bryllupsdag. Takk min kjære gode Karin, Takk Mor, svigermor, mormor og oldemor, For alt du var og alt du fremdeles betyr for oss. Takk for at du tok imot den Soloflasken i Frisinn, og for at du gav oss selve Livet i gave.

Til minne om vår alles kjære Karin

Så høyt elsket, så uendelig dypt savnet❤️?? Minnetalen for Mor ❤️? Kjære Karin/Mor Historien som ble hennes liv starter omtrent «In medias res», med at hun møtte sitt livs kjærlighet Arne. Alt, i både hennes og Arne sitt liv, før dette møtet, blekner i lyset fra den brennende kjærligheten mellom de to. Før denne kjærligheten var intet-,fra denne kjærligheten ble alt til. Hun ønsket seg en barneflokk, men det ble et par, som fikk dele livet med henne og far. Karin og Arne møttes på dans i Idrettslaget Frisinn en sommerdag i 1957. Siden den den dagen har det alltid vært de to. De var sammen både tidlig og sent, og kunne ikke få nok av hverandre. En kveld da han atter en gang ville treffe henne, ble det så sent at familien Bringeland hadde lagt seg for kvelden. Arne ville inn til sin kjære og fant et kjellervindu som sto på gløtt.. Han klatret inn, smøg seg over kjellergulvet, opp trappene og inn på rommet hennes. Der ble det varm mottagelse med kyss og klem.. men vent nå litt. «Koss kom du deg inn Arne?» Arne svarte som sant var, at han hadde krøpet inn gjennom kjellervinduet. «Å nei! Sa Karin. Han pappa har nettopp malt kjellergolvet!!» Da de så etter viste det seg å være «labbemerker» over gulvet, opp trappa og like inn på pikerommet. Han Arne visste råd, håndverker som han var. Han fant frem fille med Whitesprite, tørket bort merkene, fant maling og malte over gulvet, før han stille smøg seg ut i natten.. Turtelduene forlovet seg, og en maidag i 1960, ble de Hr og Fru.Opheim. Kvelden før bryllupet skulle stå, i Kampen småkirke, hadde Karin hengt opp noen klær til tørk på snora ute i hagen. Hun hadde satt opp håret i den tidens krølltang, papiljotter, for å være fin til dagen etter. Så begynner det plutselig å regne. Karin løper ut i bare nattøyet med papiljotter og det hele, for å redde klærne. Der treffer hun en tyv som er i ferd med å stjele klærne. Karin, som vi kjenner som en bestemt dame når det er noe som skal forsvares, stormer frem og skremmer tyven på flukt! Klærne kaster han fra seg i befippelsen, og klærne og dagen var reddet! Lykken sto i taket høsten derpå, da kjærlighetsbarnet Anne- Karin ble født. Det første i en flokk tenkte Mor, men det skulle gå ni år før hun igjen fikk bære et levende barn helt frem til fødsel. Laila Kristin kom høsten 1969. Kjærlig, varm, vakker, omsorgsfull, gavmild og snill, er ord som beskriver Karin. Snill mot mennesker og dyr. En tidlig episode som er med på å vise dette er da hun, like etter krigen, fikk en pære å spise. Sjelden kost på den tiden. Hun satt sammen med bestefar BenjAmin og fikk hjelp til å skjære av skrellet . Hun velger å gi pæra til bestefar som spør «Vil du ikje spis an sjøl då Karin?» og Karin svarer: «Nei, eg lige best skalet eg bestefar» Etter at Karin og Arne ble Hr og Fru, flyttet de til en leilighet i KLokkargården, hos familien Brattelid. Der ble det mang en «Drøs» og en «Drøbe kaffi» med fru Brattelid. På Klokkargården var det geiter /«Bille-biller» og katt. Karin har som kjent alltid vært glad i dyr, og de i henne. Her er en episode fra Klokkargården: Karin sitter på duo-utedoen. Hun på den ene siden og åpent hull ned på den andre. Katten får øye på henne og vil ha kos. Den hopper opp og rett ned i det åpne hullet!! Mor spretter opp og strekker armen ned i hullet og «etterladenskabene» og trekker opp den forskrekkede katten. Sistnevnte har nå skiftet farge til skittbrun... Karin tar affære og katten blir behørig spylt og tørket. Vet ikke om de så så mye til den katten ved doen etter det.. En tid bodde de også i Kolonihagen, men fire år etter bryllupet, kunne Karin, Arne og Anne-Karin, flytte inn i huset Arne bygget til dem på Madlatuå, i Rustå 2. Der har alle vi som er glad i henne og far,møtt åpen dør, og åpne armer. I Rustå har paret bodd sammen siden.- uten om den siste tiden, siden mars i år, da Karin trengte mer hjelp enn det en familie kunne gi henne. Som Arne sa i verset sitt, så gikk Karin hjemme og stelte godt for mann og barn. Helt til den dagen da Anne-Karin som 16 åring kom hjem og fortalte at på jobben hennes på Adam & Eva, trengte de en dame til å selge moteklær. Før dette kan man vel ikke kalle henne så up-to-date i stilen, en typisk husmor av tiden kan hende. Vakker ja, men absolutt ingen moteløve. Det var før.. fra den dagen hun begynte som butikkansatt ble hun Dame med stor D! Hun blomstret i jobben og kollegaer og kunder ble både fornøyde og betatt. Mange kunder spurte etter Karin når de skulle handle, og valgte å vente til hun var på jobb. Hun ble sett på som både faglig dyktig og ærlig. Senere ble det jobb både på «Miss Zucci» og «Pipp Stormote» Selv nå, nærmere 30 år etter at hun sluttet hos Adam & Eva, har Anne-Karin truffet tidligere kunder langt inne i Årdal i Ryfylket, som stadig spør hvordan det er med henne. Karin var så lett å bli glad i, og hadde stor plass i hjertet for andre. Få var de som møtte henne uten å huske denne vakre, varme og rause Dama. De to døtrene måtte tåle å bli kalt «De med hu fina morå». Karin møtte mange beundrende blikk på sin vei, men det gikk henne aldri til hodet. Hun skjønte aldri hvor vakker hun var, selv om det ikke gikk EN dag uten at Arne fortalte henne at hun var den beste og vakreste i verden. Hendelse: Det hadde seg slik at på 70-tallet, så var det for mange om å gjøre, å bli brunest mulig. Damene satt i store sølvpapirbelagte solskjermer/vegger og grillet seg i både jordnøttolje og Nivea. På privaten, i skjul på terrassen, fikk gjerne de mer private deler av kroppen seg et solbad i ny og ne. En dag da Karin lå for seg selv i skjul, trodde hun, hendte det noe hun ikke fikk vite om før maaange år etterpå. En ung herre i nabolaget var oppe på taket for å ordne noe. Der hadde han nok litt bedre utsikt enn han hadde godt av stakkars, og det endte med at han falt ned fra taket og brakk armen, da den stakkars skuelystne herremann prøvde å komme i litt bedre posisjon, men glemte at han sto på taket..! På fritiden har Karin og Arne alltid vært sammen. Alt de så så de sammen, alt de gjorde, gjorde de sammen. De likte å være med på festligheter, danse, gå turer og å reise. Alene de to, eller sammen med gode venner og familie. Mange opplevelser ble delt med Anna og Henry, og Liv og Per. Av de reisene de hadde sammen som par, minnes best og oftest turene til Karibien, med Barbados og Trinnidad- Tobago. Album med flotte bilder fra disse turene var fremme til skue både titt og ofte for å minnes.., minnes den gode tiden. I de senere årene ble feriene tilbragt for det meste i oasen av en «Spansk hage» som Arne murte opp og laget til de to. Der hadde de hverandre, de trengte ikke mer. Likevel var alle velkomne der, både mennesker og fugler. Gavmild har hun alltid vært i alle sine dager, ingen forlot Rustå uten fulle og mette mager. Dyrene hun møtte på sin vei, fikk alltid ros og kos. Komplimenter og godord satt løst hos Karin. Familien og barna, små og store, har likevel alltid vært i sentrum av hennes liv. Dem har hun satt foran ALT. Selv når demensen kom snikende, husken sviktet, og dagene ble tyngre, var det barneansikt og barnelatter som hentet frem det gode smilet hos Karin. Hun var så glad og stolt da hun ble mormor til Anne-Karin og Helges Barn; Henrik og Elise. Og senere Laila og Gjermunds barn; Fredrik, Benjamin og Mathias. For dem er hun den beste Mormoren i verden! Om hun ikke var på besøk, var hun på telefonen og spurte om alle var friske og raske, og hadde spist og sovet godt. Ja Karin/Mor elsket virkelig oss barna, og vi henne. Gleden ble ikke mindre da hun også fikk oppleve å bli oldemor til Henrik og Lises Natalie og Olivia, og Elise og Eiriks Oliver. Deres besøk på Madla var alltid dagens høydepunkt. Siden mars i år har vi fått hjelp av noen engler på Blidensol sykehjem til å ta vare på Mor. Sanas og Kine har tatt henne inn i hjertene sine, og hun dem i sitt. Og heldigvis for det, når Corona kom, og alt stengte ned.. Måtte alle møte slike mennesker når livet røyner på. Vi er dypt takknemlig for den jobben de gjør for og med våre kjære. Noe av det siste Mor sa, til en av englene på Blidensol var «Mannen min, han Arne, e mitt livs kjærlighet».. 64 år fikk de sammen, I mai feiret vi deres 60 års bryllupsdag. Takk min kjære gode Karin, Takk Mor, svigermor, mormor og oldemor, For alt du var og alt du fremdeles betyr for oss. Takk for at du tok imot den Soloflasken i Frisinn, og for at du gav oss selve Livet i gave.
Bestill blomster Blomster