Gerd Bøgh Johannessen

Mamma, du fødte meg inn i dette livet, og jeg fikk være nær deg da du skulle forlate livet ditt. Jeg fikk holde ditt ansikt i hendene mine, stryke deg over øyelokkene slik du gjorde da vi var små og ikke fikk sove. Nå skulle du sove for aldri å våkne mer i dette livet.

Kjærlighet ligger i de små tingene vi gjør. Mormor hadde et helt unikt spekter med slike små kjærlighetserklæringer. Et varmt saueskinn å sove på omhyggelig lagt oppå madrassen. Klær som i det stille hadde blitt oppvarmet på ovnen en kald vintermorgen. En helt spesiell måte å stryke en over øynene på som gjorde at man sovnet på et blunk. At mormor kunne strikke sjokolade var også temmelig imponerende. Jeg skjønte jo etterhvert at hun satt forberedt når jeg kom hjem fra skolen med en sjokolade gjemt inni strikketøyet sitt og at hun faktisk ikke kunne strikke sjokolade. Mormor opererte i det stille. Alltid en trygg havn for alle prinsessene sine. Så kom det tre prinser, og en til prinsesse. Jonatan og jeg kikker opp mot himmelen og tenker at du er i Nangiala med oldefar nå. Hvil i fred mormor, vi savner deg.

Min gode, snille, omtenksomme mormor. Du er allerede savnet, men verdiene dine er dypt forankret i dine etterkommere. Jeg er heldig som har hatt verdens beste mormor i livet mitt. Hvil i fred, mormor.