Gunnfrid Ansok

Ååå er så lei meg for at jeg ikke visste at vår kjære gode «frøken Ansok» var gått bort, før akkurat nå😢. Skulle til å skrive mitt årlige julekort, Du verden så heldige vi var som fikk lov til å ha henne som vår klasseforstander på Snarøya barneskole i alle år! Hun var et enestående menneske, både på skolen og i fritiden. Hun ga oss mye lærdom og klokskap og hun tok oss alltid hjertelig velkommen hjemme på Stabæk, hvor vi ofte fikk vi både nystekte vafler og saft. Takk for alt. Du er- og kommer til å bli savnet️

I en av minnetaler i Hinna kirke 12/1 , ble det sagt at frøken Ansok hadde et veldig godt forhold til elevene sine, også i senere år, da de var blitt pensjonister. Det stemmer ,og vi var som en venninnegjeng som møttes på Skagen Bageri til kaffekos og drøs. Selv da Gunnfrid var 93 år, spaserte hun fra Tasta leiligheten til byen. Hvis været var bra, gikk hun hele veien hjem også. På bildet nyter vi rekesmørbrød på nyåpnet Fire Lake restaurant på hotell Atlantic. Det hendte og at Gunnfrid ble med i teateret og på litteratur foredrag på Sølvberget ! Vi var så imponert av vår spreke venninne som var så nysgjerrig og interessert i så mye ! Så du ble vårt IDEAL, kjære Frøken. Hjertelig hilsen Kampen jenteklassen 1953-60

Det ble en vemodig avskjed med vår lærer, frøken Ansok i Hinna kirke i går.. Legger ved bildet av kransen fra første jenteklassen hennes på Kampen skole. Gunnfrid laget en trygg og god skolehverdag for oss med sitt smilende vesen og sin tålmodighet . Hennes positive menneskesyn kom til å prege vår oppvekst i skolestua , som gav oss ballast for livet videre. Takk, Gunnfrid ! Vi var så glad i deg !

Minner etter tante Gunnfrid Det er mange minner som strømmer på for oss fire Hatteland-søsken, både fra barndommen og som voksne, og for våre barn og barnebarn. Hun har vært tante Puffi for oss alle. Vi har hatt et sterkt og nært forhold til henne, tross den geografiske avstanden. Vi vil trekke fram noe små minner som viser hva tante Gunnfrid har betydd for oss. Vi begynner med Kåre; Året er 1959 og far hadde reist til Amerika. Mor, Kåre og Kari bodde på Eiganesveien. Kåre hadde vært ute og lekt i parken. Da han kom inn, ble han uenig med mor om et eller annet. Han fikk ikke viljen sin, og ble skikkelig sint på mor. Da kom uttalelsen: Far var ein tosk då gifta seg med deg, og ikkje tante Gunnfrid! Etter 10 år i USA så vi flyttet til Smedbakken, (Ellingsrud) på Østlandet. Da hadde Gunnfrid vært alene på Østlandet i flere år, endelig hun fikk da familien nær seg. Til stor glede for oss. Da vi fikk bli skikkelig godt kjent med henne. Det var fine år med mye besøk, mye hygge, lek og moro. Bærturer, skiturer, grilling. Gunnfrid så hver enkelt og forstod mye og hadde en egen evne til å løse problemer på en klok og fortrolig måte som for eksempel: 17. mai 1971. Kari som 16-åring i nytt røft ungdomsmiljø på Grorud. Dette skjønte Gunnfrid, så hun inviterte Kari til 17. mai på Snarøya. Med ny bunad var det stas å være med og hjelpe til i barnetoget med Gunnfrids klasse og ikke minst og i BUL (Bondeungdomslaget i Oslo) på kvelden med festmiddag, musikk og dans til langt på kveld. Eller da Bjarne fikk en flybillett til jul fra Gunnfrid da han var 7 år. Det hadde vært litt forsmedelig at lillesøster hadde reist med fly - før han. Men det så Gunnfrid, og hun løste det det så elegant. Hun hadde de mest spennende gaver, kreative og fantasifulle. Tenk å få en kattunge på 7-årsdagen! Hun snakket mange ganger om den bilturen fra Bærum til Smedbakken med en kattunge på frifot i bobla. Bobla, ja, de var flere av. Husker godt turen da Bjarne og Bjørg satt på med Gunnfrid til Østlandet, vi spiste moreller i Hardanger og spyttet steinene ut gjennom takluka! Tøft! Kul tante! Kreativ tante! Det var gjestfrihet og omsorg. Jenteovernatting på Snarøya. Bilder som sitter igjen på netthinna er; pannekaketårn med blåbær, Gunnfrids rosa silkepysj, håruller og Gunnfrid som sov på gulvet midt mellom kjøkkenet og stue i sovepose! Hun var sporty. Hun var på sommerbesøk på Østlandet og hørte at vi skulle på telttur. Spurte om å få bli med litt, siden hun skulle vestover likevel. Sovepose og telt var alltid med i bilen! Hun elsket friluft og fjellet. Vår barn har også gode minner. Kan fortelle om da Per Magnus, hadde som skoleprosjekt å strikke lue, - resultatet så ut som en sopp! Men var Per Magnus var fornøyd med resultatet, og fant ut at han ville gi den til Gunnfrid til jul. Neste gang hun kom på besøk og vi skulle gå tur, hadde hun den på seg med den største selvfølgelighet og gikk med den med stolthet. Etterpå lurte hun på om ikke Per Magnus ville ha den tilbake, - hun hadde så mange luer. Og det hadde hun sikkert, og det har vi også. Gensere, luer, sokker, votter, babytøy, babytepper, og mye , mye mer. Håkon fikk spørsmål om han ville ha Mariusgensen i valgfri farge, ja.. det hadde vært fint.., 5 dager etter lå den i postkassen i Nesbyen. Hun var vitebegjærlig og interressert som da hun fikk ny Iphone da hun var over 90 år! Det var så hyggelig å holde kontakten og dele bilder med henne, dele gleden over de små detaljer i naturen. Svaret var ofte «Eia var jeg der..» Hun var pålitelig, fortrolig, klok. Hun var en voksen vi kunne gå til og snakke med, som alltid tok oss på alvor. Gav oss ros, framhevet det vi var gode i, - der og da. Kunne være en god venn, som du kunne snakke med, selv med 75 års aldersforskjell. Hun var genuint interessert i hva vi holdt på med og husket det fra gang til gang. Det var en ekte, inderlig og oppriktig glede når vi møttes, en kjempebamseklem, det var så tydelig slektskap og en kjærlighet for hverandre. Vår mor, Eldrid, nr. 3 i søskenflokken på 4 (Jostein, Gunnfrid, Eldrid og Liv). Til tross for mange år fra hverandre geografisk har de alltid vært «tette» som søsken. For mor har Gunnfrids støtte, spesielt de siste årene etter vår far gikk bort og etter hun fikk diagnose demens, vært helt uvurderlig. Gunnfrid har vært mors klippe - alltid positiv, rolig, omsorgsfull og forståelsesfull med daglige telefoner så lenge det var mulig. Til og med den siste dagen hennes ringte Gunnfrid for å høre hvordan det var med mor. Vi vil savne vår fantastiske tante Gunnfrid som alltid var så positiv, kreativ og inspirerende. Hvil i fred. Kåre, Kari, Bjarne og Bjørg

Du vil ALLTID være et av de mennesker som betydde noe i mitt liv Jeg ville ikke blitt den jeg er (med mye kunnskap om mange ting og sanger) uten deg. Takk for flere besøk ( ikke minst på min 70 års dag, du var mye sprekere enn meg da) Og gode santaler Sist på tlf kun dager før du forlot oss alle. Vil minnes deg med glede.

Kjære Gunnfrid. Nå er du på vei til ditt siste hvile. Tankene våre går med takknemmelighet til alt du har betydd for oss. For all varme og omsorg. For nærvær og for alle gode ord og tanker du har sendt oss. Vi skal bære minnene i hjertene våre og hver genser, jakke, lue og skjerf med takknemmelighet over å ha hatt en "tante" som deg. Hvil i fred!

Kjære tante Gunnfrid Eg savne det varme smilet ditt Eg savne at du alltid sto klar og ventet i dørå når me kom på besøk Eg savne at måten du slo hendene sammen, før du ga meg ein stor varm klem Eg savne å kunna ringa deg og hørra den entusiastiske og glade stemmen din i andre enden Eg savne alle de hyggelige stundene me hadde sammen Eg sko ønska eg fekk gitt deg ein siste klem, og sagt at eg e glad i deg Takk for at du va den du va, og takk for at eg fekk kjenna deg i så mange år Du vil alltid ha ein vikitg plass i hjertet mitt Hvil i fred

Gunnfrid Ansok var min lærer på folkeskolen og søndagsskolen. Hun var så flott, munter, trygg, god og tålmodig med oss 30 jenter.. Vi følte hun var glad i oss. Vi har hatt koselig kontakt i årenes løp, med klassetreff, brev og meldinger. Til hennes 90 års dag, var flere fra klassen bedt hjem til henne og traff hennes søster, Liv. « Frøken» som vi kalte henne, hadde bakt denne fantastiske kaken til oss! Takk for alt kjære «Frøken» .

Kjære Gunnfrid! Du var min første lærer på Jåtten skole. Du fikk alle i klasse 1c til å føle seg spesielle. Husker ennå dine legendariske kaker. Du fulgte meg også videre mange år etter at du var gått av med pensjon. Det er sann dedikasjon. Du lever videre i alle du har formet. Takk!

Takk for alt, kjære, snille storesøster Gunnfrid! Du har vært der for meg i hele mitt liv! ALLTID i mitt hjerte!

Jeg ble kjent med Gunnfrid i 1961 da vi begge var elever på Statens lærerskole i husstell, Stabekk. Vi arbeidet på samme kjøkkenparti, var mye sammen på fritiden, både i BUL-leikarringen og andre steder. Etter avsluttet skole, dro Gunnfrid tilbake til Stavanger, og jeg fikk jobb på Snarøya skole i Bærum. Senere søkte Gunnfrid seg til Bærum og etter hvert til Snarøya hvor vi hadde mange fine år sammen. På Stabekk hadde vi lært å lage marsipanroser, og denne kunsten videreførte vi. Det ble lager kaker til bursdager, brylluper og andre store anledninger, alle pyntet med et utall av roser. Da Gunnfrid senere flyttet tilbake til Stavanger igjen, holdt vi fortsatt kontakten gjennom brev og telefon. Vi hadde også noen treff, både på Østlandet og i Stavanger. Da jeg snakket med henne like før jul, skjønte jeg nok at hun var noe svekket, men hun hadde likevel det samme gode humøret som før. Jeg vil minnes Gunnfrid med vemod, men også med glede over all den fine kontakten vi hadde. Hvil i fred, kjære venninne!

Ingen skolefrøken har satt så dypt og flott avtrykk i mitt liv som frøken Ansok. Varmt takk, og fred være med ditt gode minne!

Gunnfrid minnes i takknemlighet fra barneårene i Buflåtveien. Alltid hyggelig,blid og nærværende og oppmerksom for meg og min familie. Og ikke minst for en hyggelig telefonprat på julaften. Fred og glede over ditt minne.

Gunnfrid var ei nær og varm dame - ein slektning eg sette stor pris på. Fred over minnet - du vert sakna! ..