For mange år siden. Mye lenger enn jeg liker å innrømme, sprang det en 'gal' gutt rundt mellom låste dører og heved pekefingere på byhaugen. En som ble uglesett. Til og med fryktet av jevngamle, jaget av voksne, hakket på av de større. En som bare ville bli godtatt, men prøvde for hardt. En liten gutt som ble 'voksen' så alt for fort. Som har brukt uendelig mye tid og energi på glemme. Det er én han ikke kan, og ikke vil glemme. Én person, som mest sannsynlig uten selv å vite det, var en fyrlykt. Et redningstau, en brannslukker. Et genuint godt menneske, som ikke kunne få seg til å stemme i med koret. Som ikke fikk seg til å smelle igjen døra.Som ikke tok på den strenge maska.
Jeg kommer aldri til å glemme en vakker dag på forsommeren i 79/80, årstall er litt vrient, mener det var 80. men kan være 79.
Dagen startet ikke noe bra, så jeg var litt mer hyper enn vanlig. Hadde blitt jaget av tre forskjellige foreldre med kommentarer som nok ikke var vondt ment. Men som beit. Så jeg satte meg på greina i treet på Solhaugen, rett bak Almeveien. Kjente på vinden, luktet på våren, og sloss med tanker ingen bør sloss med. Hvertfall ikke alene.
Kikket mot huset. Tenkte, nei, er ikke verdt det foreldrene er hjemme. Dessuten, 'hun' liker meg ikke hun heller. Randabergveien
Tja, hvorfor ikke. Jeg er rask, løpe over veien foran bilene er gøy. Nei, hun er snill, og mora er også snill. Ok, jeg prøver. Er bare til å gå litt videre ned dersom 'de ikke har tid'.
Ringte på døra. Verden rundt meg var som allid i disse situasjonene i sort/hvitt. Hjertet hamret og ville ut. Eli åpnet. Jeg følte meg som alltid liten, hun så meg inn i sjela. ristet langsomt på hodet, la hånden på skulderen min og sa: Kjartan, du må ta det rolig. Kan du være rolig Blikket hennes vek ikke. Hun så ikke på klokka, ikke nedover veien. Snudde seg ikke innover.
Jeg trakk pusten og sa 'Ja'. Hun klemte skulderen min lett og sa; jeg skal spørre henne. Det ble ikke randabergveien. Det ble en de beste dagene til da i mitt liv. Den er fremdeles i dag en del av verktøykassen min dagene blir for lange og nettene for mørke.
Elis milde blikk og støttende hånd reddet en ung gutt den gangen, og har gjort det utallige ganger siden. Det var så lite. Og det var helt naturlig for henne. Det betød så uendelig mye.
Takk Eli. Fra dypet av min mørke sjel. Takk.
Farvel og lykke til videre på din ferd.
Vis mer
Vis mindre