Svein Olav Risvoll Stornes

Min gode "sjonkel", som du kalte deg sjøl. Du e det rareste, staeste, SEIGESTE mennesket eg noen gang har kjent. Du hadde så store vyer og noen idéer ut av ein aen verden! Og sjøl om me ikke alltid va enige om alt, så fikk du det ligavel din vei, uansett. Eg dele her et minne; Svein syns at eg sko ha et av Stanley sine bilder som han hadde i stt eie, og då onkel kom (heilt plutselig selvfølgelig) for å levere det så va eg ikke hjemme. Då åpna Svein bare stuevinduet mitt som stod litt på gløtt, og trøkka det inn gjennom åpningen. (Bildet e 1x1,5 meter.) Naboene mine syns det va veldig merkelig med et innbrudd kor ting ble levert i stedet for stjålet. Eg vet du savna broren din lika mye som eg savne han som min far, og gjennom deg fikk eg bli bedre kjent med han òg. Du tok meg med te Kvalvåg og viste meg favorittstedene dåkkers og delte minner som dåkker hadde, og du og eg hadde fine stunder der inne. Det va fint å få dela det med deg, takk. (Ikkje _så_ mye takk for at eg måtte tømma do siden du nekta å setta dine bein der.) Itte kvert så blei eg òg vant med at det va min jobb å leita itte pannekakemixen mens du sjekka el-returen i butikken for der KONNE jo ver at der va någe brukandes der! Me hadde mange fine - og veldig rare - sånne stunder. Og det e for alltid umulig å toppa din frokost med egg og bacon og sjokomelk og rødcola. Nå ska du få kvila, sjonkel. Takk for den tidå me fekk. Guro (niese)