Marie, jeg minnes din gode personlighet. Du var vår koselige nabo i mange år. De fleste kalte deg Tulla, men for meg var du Marie. Jeg husker din raske gange da du gikk til kirken for å koke kaffi til damene der. Jeg minnes hvor glad du ble da jeg for første gang kom bortom i døren med tvillingene. Du var alltid blid og imøtekommende selv om du også hadde dine stunder hvor du var mer tankefull.
Du fortalte meg med stolthet om barn, barnebarn og oldebarn. Lenge hadde du full kontroll på når alle hadde bursdag. Og rett som det var, var du i selskap hos familie for å feire en bursdag.
Du visste å sette pris på de små tingene i livet. Og jeg likte godt å høre på dine historier fra gamle dager. Hvordan du vokste opp på Sørlandet med far som drev bank i den ene delen av huset. Hvordan en del slektninger flyttet til Amerika og hvordan noen kom tilbake for å pleie sine gamle foreldre. Du fortalte meg om din beste venninne Johanne (tror jeg hun het) som du ringte ofte og besøkte mange ganger. Og sorgen da hun og din bror døde. Det var tungt for deg.
Vi kunne nyte en kaffekopp sammen i stuen over en god drøs, eller sitte i hagen og se på de flotte hortensiaene du hadde. Noen ganger gikk vi en tur, andre ganger dro vi på café eller kjørte en runde i nærområdet. Marie, du var et fantastisk flott menneske som betydde mye for meg. Vi holdt kontakten til det siste. Og som du sa flere ganger, «jeg er ikke redd for å dø, jeg skal til min frelser». Hvil i fred. Minnene lever videre. Kjærlig hilsen Tamara